Enda faller snøen, og farger bakken hvit. Når jeg sikker hodet ut døra, slår kulden mot ansiktet mitt, og tar nesten pusten fra meg. Gradstokken som henger i vinduet på stua gir ikke noe tegn fra seg om at det er på vei til å bli varmere, eller i så fall mildere.
Jeg savner sommeren. Følelsen av sand mellom tærne, og det iskalde vannet slå mot føttene mine som står i vannkanten, fordi det er for kaldt til at jeg tørr og bade. Følelsen av sola som står høyt på himmelen og varmer godt, hele dagen. Kveldene som aldri blir mørke og skummle. Lyden av festglade ungdommer som hyler og herjer til langt på natt. Lukten av nyklippet gress og blomster tidlig på morgenkvisten. Havet som glittrer seg i lyset fra sola. Lyden av båtmotorer som tikker stilel og rolig innover mot kaia. Kjøre den korte båtturen fra mormor og morfar, over til tante og onkel for å besøke dem. Grilling med hele familien, som endelig er kommet sammen igjen. Kveldingene sammen med venner. Kveldingene alene. Jeg
gleder meg til sommeren.
I år er det likevel en ting som er anneledes enn i fjor. I år har jeg lov til så mye mer enn i fjor. Jeg er 18 år. Det betyr mer frihet. Jeg har allerede planlagt så smått. Festligheter skal forekomme i større grad enn i fjor, tid med famile og venner, jobbe i sommervarmen, road trip to nowhere, storbytur til London og ferietur til Santorini. De to sistnevnte er enda ikke avgjort, men jeg håper på at det blir. Det skal bli en herlig sommer. I can feel it!
